Nytt år og nye muligheter, nye forsetter og nye planer. Alt man ikke fikk gjort i fjor skal selvfølgelig gjøres i år.
Den passive, innaktive tilværelsen fra i fjor skal være en saga blott.
Her skal det trenes!
”Men så var det denne holka da. Det er jo så glatt. Det nytter ikke å gå ute nå. Og skulle det bli bedre føre, ja, da blir det sikkert kaldt. Altfor kaldt til å gå ut. Dessuten har vi jo fryktelig mye å gjøre akkurat nå. Også er det mørkt, fryktelig mørkt. Vi må nok vente til i morgen. Til og med dørstokken virker faktisk ekstra høy i dag. Nei forresten, i morgen rekker jeg det nok ikke…. Men neste uke…eller, bare vi kommer forbi januar og februar, da….”
Jo da januar og februar er måneder med mange ulemper, og alle unnskyldningene for ikke å bevege seg har vi prøvd før. De virker like godt hvert år de.
Det er et paradoks i vår travle tilværelse at de mest vanlige plager er forårsaket av ”ikkeno”. Forårsaket av det vi ikke gjør, nemlig bevege oss.
Hvis man tenker litt over det så er det egentlig helt latterlig at det finnes en plage som på folkemunne kalles ”musearm”. At det skal være mulig å få så stor smerte og bevegelseshemming av å sitte i en stol og bevege på en liten og lett plastdings, som at på til går på hjul!
Et annet paradoks er det faktum at vonde rygger er meget utbredt. Og det i et samfunn hvor vi nesten ikke har tungt arbeid lenger.
Toppen av kransekaka nåes kanskje ved at store deler av befolkningen har store vansker med å slappe av. Vi er så late og slappe at vi klarer ikke å slappe av lenger. Det er med andre ord blitt et problem å gjøre det som egentlig burde vært det enkleste av alt. Nemlig å ikke gjøre noen ting, ikke stramme en muskel!
Stakkars våre etterkommere. Det kommer til å bli noen begredelige gener vi etterlater til de kommende generasjoner.
Kanskje vi bør vurdere å trosse holken, kulda, travelheten og dørstokken allikevel, det er jo både broddet, klær, og lys å få kjøpt.
