Noen ganger kan man finne interessante artikler på nettet. I dag var jeg innom nettsiden til ”Illustrert vitenskap” og fant en artikkel fra nr 9/2004. Med tittel: ”Medisin virker stikk imot hensikten”
Noen sitater herfra:
”I stadig økende omfang har legene nemlig begynt å ordinere medisiner som forverrer pasientenes tilstand og på kort sikt øker risikoen for at de skal dø av sykdommen. Men etter noen uker snur utviklingen, og pasientene får det bedre.”
Og:
”Det hele begynte for nesten 30 år siden da den svenske legen Finn Waagstein ved Sahlgrenska universitetssjukhuset i Göteborg utførte forsøk med pasienter som led av en sjelden kombinasjonssykdom.”
Og:
”Det skulle gå 20 år før andre leger våget å forsøke, men deretter gikk det ganske fort. Mot slutten av 1990-årene brakte vitenskapelige tidsskrifter nytt om den ene undersøkelsen etter den andre, og alle viste det samme.”
Nå vil jeg vel ikke akkurat si at det går så fort. Det de beskriver her er det homeopatiske prinsippet som den tyske legen Samuel Hahnemann kom fram til i 1790. Dette prinsippet er selve grunnsteinen i homeopatisk behandling. ”Likt helbreder likt.”
M.a.o. det som i store doser fremkaller et problem vil i små doser fjerne det.
Forklaringen homeopatien har brukt på fenomenet er at når en medisin som, i teorien, fremkaller eller forverrer et symptom inntas svarer kroppen med å mobilisere forsvaret nettopp mot dette. Det er akkurat det Waagstein og de andre forskerne i nevnte artikkel også har funnet ut. De har også følgende forklaring som et eksempel:
”Hjertets pumpemekanisme reguleres for eksempel av signalstoffet adrenalin, som binder seg til reseptorer på overflaten av hjertets muskelceller slik at de aktiveres og får hjertet til å slå fortere og kraftigere. Betablokkerne binder seg til reseptorene uten å aktivere dem. Dermed blokkerer de kroppens naturlige adrenalin og får hjertet til å slå langsommere og mindre kraftig i hvert fall på kort sikt. På lengre sikt tvinger betablokkerne hjertet til å danne flere reseptorer, og når behandlingen stanser, er det dannet mange reseptorer som adrenalinet kan binde seg til.”
Fra før vet vi også at det på andre områder innen skolemedisin benyttes det homeopatiske prinsipp. Det være seg både vaksinasjoner og dessensibilisering innen allergibehandling.
Ved vaksinasjoner er det jo nettopp det sykdomsfremkallende viruset som blir injisert, og ved allergibehandling det man reagerer på.
Sett i denne sammenheng er det til å undres over at homeopati fortsatt møter såpass stor motbør som det faktisk gjør i mange sammenhenger.
Forklaringen på dette er nok de meget små dosene av medisin som mange homeopater benytter seg av. Her må det imidlertid sies at alle homeopatiske medisiner også finnes i mer forståelige doseringer. Disse foretrekker ofte undertegnede å benytte seg av.
Årsaken til at Hahnemann startet med å tynne ut medisinen var nettopp å prøve å unngå de forverringene som de moderne forskerne også registrerer. Han fant imidlertid ut at den positive effekten holdt seg selv om han ga mindre doser mens forverringen først ble mindre.
Det vil være å håpe at også dagens forskere vil prøve å finne ut litt mer om nettopp denne effekten. Den minste dose medisin som kurerer er den beste.
Til slutt kan det være morsomt å nevne at årsaken til splittelsen mellom Hahnemanns homeopatiske prinsipp og den såkalte skolemedisinen var at Hahnemann gikk sterkt i mot den utbredte bruken av årelating for nær sagt alle lidelser allerede før 1800. Først i 1849 kom resten av legestanden etter. Men da var allerede splittelsen for stor. Nå 157 år etterpå burde vi vel kunne bli ferdige med å bære nag over gammel uenighet.
