20 år på sidelinja av Norsk tradisjonelt helsevesen har gitt meg mange erfaringer, noe frustrasjon, mye lærdom og også glede.
Allerede under studiene ble det av foreleserne ofte antydet at kampen for å bli anerkjent som en nyttig del av befolkningens helsetilbud hadde kommet langt. Nå var det nok like før de to største alternativ medisinske retninger i Norge ble ”tatt inn i varmen”. Her snakker vi om Akupunktur og Homeopati. Mye hadde skjedd siden de studerte. Nøyaktig det samme kan jeg si i dag, 20 år etter at jeg startet min praksis.
Og mye har skjedd. Ingen tvil om det. Selv om vi fortsatt jobber for mer.
I 1987 var det forbeholdt de spesielt interesserte å kjenne noe særlig til hva disse metodene gikk ut på og hva det kunne brukes til. Sakte og gradvis har dette endret seg.
I de første årene måtte jeg hele tiden forklare folk hva jeg holdt på med. I dag finnes det vel knapt noen som ikke har hørt om akupunktur. Selv om det fortsatt er utrolig mange som ikke vet hva det kan benyttes på. Dette gjelder ikke minst blant legene. Forskjellen fra 1987 til nå med hensyn til legestandens holdning er også stor. Den gang ble man stort sett møtt med et overbærende smil og lett hoderysting dersom man snakket om våre metoder. I dag opplever jeg stort sett en helt annen holdning. Stadig flere av de privatpraktiserende legene oppfordrer sine pasienter, i enkelte tilfeller, til å oppsøke oss. Det tok ca 8 år før dette skjedde første gangen. I dag skjer det ukentlig. Det er dessuten 7 år siden jeg hadde den første medisiner- studenten som utplassert gjest og observatør på klinikken. Riktignok som et frivillig tilbud til studentene, og ikke som en obligatorisk del av utdannelsen deres. Noe det burde vært. Det jeg fortsatt kan ønske når det gjelder legenes holdning til vår virksomhet er at de hadde tilegnet seg større kunnskap om hvilke problemstillinger, for eksempel akupunktur, kan og bør benyttes på. Inntrykket er at det stort sett er ved muskel / skjelett plager de tenker i de baner. Selv om dette er et område som kanskje ikke omfatter mer en 10% av effektområdet til akupunktur. Legestudiet burde hatt obligatorisk orientering i metodene.
Helsemyndighetenes holdning til det vi holder på med er et kapittel for seg selv.
I 1989 fikk jeg trussel-brev fra fylkeslegen om at min annonse vedrørende øreakupunktur var lovstridig i og med at akupunktur iflg. ”Kvakksalverloven” av 1936 var å regne som kirurgisk inngrep, og dermed forbeholdt leger og tannleger. Denne loven ble fjernet og erstattet i 2004 av ”lov om alternativ behandling.” De siste 3 årene har jeg altså vært lovlydig!
Også i 1989, fikk foreningen vår (den gang NFKA) i samarbeid med Folkehelsa utredet et regelverk for hygiene og steriliseringsprosedyrer for akupunkturpraksis.
I 1995 kom Stortinget med 4 romertallsvedtak om alternativ behandling og i 1997 ble Aarbakke-utvalget nedsatt, som en forsinket følge av dette. Denne leverte sin rapport året etter. Et kjempemessig arbeide var nedlagt i utredning og dokumentering med eneste resultat, en innføring av en registerordning for alternative utøvere. En ordning som overhodet ikke stiller krav til faglig nivå hos utøveren, og dermed ikke sier noe om seriøsiteten i det man holder på med.
I fra 1999 til 2005 satt jeg i styret i NFKA. (endret til NAFO etter fusjon i 2005). Hovedsak nr. 1 på alle styremøter var arbeidet overfor Helsedirektoratet, (nå HOD) om at vi ønsker en autorisasjon av akupunktur som eget fag. I 2002 ble en meget omfattende, og godt dokumentert søknad, på 15 sider + mengder av vedlegg, levert departementet. Svaret man fikk var at det ikke var aktuelt å vurdere denne søknaden på dette tidspunktet.
Man ville altså ikke en gang lese søknaden!!
Overfor HOD står saken fortsatt der. Man venter visstnok på en utredning av utdannelsesinstitusjonene. Noe de nå har holdt på med siden jeg gikk ut av NAFO styret i 2005. Samt at hele autorisasjonsordningen også skal evalueres.
På forskningsfronten har det også skjedd mye. Selv i Norge har det vært flere seriøse forskningsprosjekter på å dokumentere akupunkturens virkning. Det er til og med en som har tatt doktorgrad på sitt prosjekt om akupunkturbehandling av urinvegsplager hos kvinner. Verden for øvrig produserer også mengder av forskning med konklusjoner i favør av akupunktur. Selv om vi ser bort fra forskningen utført i Kina. Av forskjellige årsaker blir ikke alle rapporter fra Kina tatt like seriøst. Både berettiget og uberettiget. Det er også opprettet et eget organ i Norge som skal ivareta forskning på alternative metoder. NAFKAM, som er tilknyttet universitetet i Tromsø. Riktignok er de økonomiske midlene til NAFKAM begrenset, men det er da en begynnelse. På tross av dette blir vi stadig møtt av samme svaret som for 20 år siden. ”det må mer forskning til før vi kan….. osv.
Et av problemene ved å forske på enkelte av de naturmedisinske metodene beror på at de ikke egner seg til å forskes på med skolemedisinens prinsipper. Det er rett og slett ikke mulig å utføre et dobbelt blindet forsøk med akupunktur. Dobbelt blindet forsøk betyr at verken terapeut eller pasient vet om det gis jukse behandling eller ei. De naturmedisinske metodene må forskes på, men det må skje på premisser som er forenelig med metodens grunnprinsipper.
Pasientene da, har de endret seg på 20 år? Både ja og nei. Det har blitt flere av dem, de kommer fra alle typer yrker, inntektsnivåer, utdannelsesnivåer, og aldre. Det kan særlig bemerkes at den yrkesgruppen som er størst representert i vårt arkiv er helsepersonell. Det skulle man jo tro betyr ett eller annet. Slik har det vært hele tiden, men det som har endret seg er at pasientene oftere kommer tidligere til oss når noe nytt dukker opp. Vi er ikke lenger alltid den man oppsøker når alt annet er prøvd. Vi er ikke bare siste utvei.
Som en oppsummering kan man si at utviklingen på 20 år har vært formidabel, ikke i forhold til antall år, men i forhold til utgangspunktet. Byråkratiet arbeider tregt og arbeidet med å kvalitetsikre faget og få det innenfor det etablerte helsevesen er på langt nær er avsluttet.
Det er langt fram, sa mannen og så seg tilbake!
